Ut i lyset....
"En natt hadde en mann en drøm. Han drømte at han spaserte langs stranden sammen med Herren! Over himmelen kom bilder fra livet hans til syne. For hvert bilde han så, oppdaget han at det var to par fotspor i sanden; det ene var hans egne, og det andre var Herrens. Da det siste bilde fór forbi over himmelen, så han tilbake på fotsporene i sanden. Han la merke til at mange ganger i livets løp var det bare ett par fotspor. Da oppdaget han også at det var de gangene da livet hans hadde vært vanskeligst og mest smertefullt. Dette forsto han ikke, så han spurte Herren: Herre, du sa en gang at da jeg bestemte meg for å følge deg, så ville du alltid gå med meg og aldri forlate meg. Men nå ser jeg at da min nød var størst og livet vanskeligst å leve, da er det bare ett par fotspor. Jeg forstår ikke hvorfor du forlot meg da jeg trengte deg mest. Da svarte Herren: Mitt kjære og dyrebare barn! Jeg elsker deg og vil aldri forlate deg. De gangene i livet ditt da prøvelsene og lidelsene dine var størst - og du bare kan se ett spor i sanden, det var de gangene da jeg bar deg i armene mine."
Disse ordene sendte min sønn meg etter at jeg hadde åpnet meg for ham i et langt brev om barndommen min. Jeg er på ingen måte religiøs, men ordene han ga meg ga meg en mening, en forståelse for at det finnes mer mellom himmel og jord enn det vi mennesker forstår. Noen kaller det skjebne, noen overlevelsesinstinkt. Andre kaller det religion. Det spiller ingen rolle....det som betyr noe er at noen kan hjelpe deg å sette ord på ting som er vanskelig å forstå. Og ord som trøster.
Min psykolog rådet meg til å skrive, skrive om ting som jeg prøver å fortrenge. Opprette en blogg der jeg forteller verden om mine opplevelser. Skummelt. Men hva kan jeg tape? Ansikt? Det har jeg tapt for lengst.... Min barndom og oppvekst har frarøvet meg muligheten til å ha en normal fortid. I små samfunn har du ikke en sjanse hvis du ikke er A4, og jeg var alt annet enn A4. Men hva var det som var så galt? Hvor i all verden sporet det av?
Vi har alle lest grusomme historier der alt gikk så alt for langt, og barn ble mishandlet til døde. Christoffer Gjerstad Kihle er en av de barna de fleste har hørt om. Det som er urovekkende er at folk visste hva som foregikk. Lærere visste hva som foregikk. Men ingen gjorde noe. Christoffer ble bare 8 år gammel... Min historie er på ingen måte lik Christoffers, men det faktum at folk VET hva som foregikk er tungt å svelge. Når ingen gjorde noe for Christoffer, så er det ikke så rart å tenke på at ingen gjorde noe for meg. Eller.....læreren på barneskolen gjorde noe. Hun meldte i fra til barnevernet. Jeg er veldig glad for å vite det nå i dag, men da det skjedde var det det verste som kunne skje. Hemmeligheten kunne komme ut. De andre barna kunne se på meg som annerledes... og det aller verste: jeg kunne havne på barnehjem. Det var min største skrekk, for jeg ble fortalt at der måtte barna spise oppkast. Så lenge barnevernet lot seg lure av en livredd og sta 8 åring som jeg var, så ble det aldri noen stor sak ut av meg. Årene gikk og ingen gjorde mer.
Jeg har og har hatt ungdomsskolebarn. Da jeg gikk på ungdomsskolen satte jeg skulkerekord. Jeg møtte opp i 56 timer i 9. klasse. Ingen spurte meg om hvorfor jeg ikke dukket opp. Ingen lurte på hvordan jeg hadde det hjemme. Hvis mine barn ble borte fra et par timer så ringte kontaktlærer og lurte på hvor de var. Jeg fikk beskjed med en gang. Men hvordan var det mulig at jeg kunne omtrent forsvinne fra jordens overflate uten at noen reagerte? Ah....jeg ble sett på som et problembarn. Og når jeg var borte var problemene borte. Simpel as that. Men hva gjorde det med meg? Ble jeg et lykkelig menneske av å slippe skolen? Overhode ikke. Den selvtilliten som ikke var banket ut av meg som lita jente forsvant som dugg for solen. Jeg var ikke verdt noe. Ingen liker meg. Alle ser rart på meg. Hvis du forsvinner i dager og uker fra skolen for så å plutselig dukke opp til en syrlig kommentar fra lærere, da orker du til slutt ikke å dukke opp i det hele tatt. Det siste mennesker med null selvtillit vil ha er vel oppmerksomhet fra 30 elever og en spydig lærer. Tomhet og tristhet tar overhånd, og aggresjon og feil valg overtar for fornuften.Jeg betaler enda dyrt for valgene jeg tok som ung tenåring....etter år med manipulasjon, slag, mobbing og som oppgitt av voksne mennesker. Min selvsikre fasade står for fall....det er på tide å krype ut i lyset og sette tingene på rett plass. Bli ferdig med fortiden en gang for alle. Som støttespillere har jeg 4 nydelige barn og ei venninne som aldri dømmer meg. Det vil jeg kalle en god start! :-)
